Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Fokus

Under press

Vi diskuterer hvem flyktningene er. Men ikke hva vi gjør dem til.

Den morsomste kommentaren til Sylvi Listhaugs utrettelige forsvar for oss nordmenn var det vg.nos satiriske underside «Nasjonens øye» som kom med i etterkant av overgrepene i Köln, der mange kvinner ble angrepet av menn: «Det er på tide å sette skapet på plass. Hvis du skal bo i Norge, må du innordne deg norske tradisjoner, sier Listhaug. Jeg gir blaffen i hva Koranen sier om alkohol. I Norge er det altså slik at menn drikker seg fulle før de klår på kvinner.»

Du trenger ikke å ha vært ute tusen og en natt på et gjengs norsk utested for å se humoren i satiren: En svipptur ute blant beduggede nordmenn kan bekrefte at det ikke bare er i arabisk og nord-afrikansk kultur at menn tar seg til rette. Å ikke se bjelken i vårt eget øye kler oss dårlig – særlig når mange av dem som nå er travelt opptatt av kvinners kår ikke er like ivrige feminister på hjemmebane. Men, som en svensk forfatter og en av Sverigedemokraternas skarpeste kritikere sa til meg forrige uke: Selvsagt betyr skalaen noe. Det som skjedde i Köln er simpelthen ikke det samme som det som skjer i enhver kebabkø over det ganske land en valgfri fredag.

I ettertid har diskusjonen om kulturforskjeller blusset opp. Den kan bli tendensiøs. Men visst kan det være legitimt. Den tyrkiske forskeren Özge Öner, som er født og oppvokst i Tyrkia, men har bodd de siste åtte årene i Sverige, skrev i Svenska Dagbladet forrige uke om hennes erfaringer fra et Tyrkia som fra høyeste hold sanksjonerer et mildt sagt problematisk kvinnesyn: «Kvinner skal ikke le høyt for hele verden, men bevare sin anstendighet.» (Bülent Arinç, Tyrkias daværende visestatsminister, 2014). Man kan «ikke sette menn og kvinner på samme nivå – det er naturstridig» (Tayyip Erdogan, nå president i Tyrkia, i 2014). Og «det sømmer seg ikke å markere sin graviditet med et trompetstøt – kvinner skal ikke gå på gatene med slike mager» (Ömer Tugrul Inançer, advokat, til statskanalen i 2013).

Hva slags verdier man åpent forfekter og fornekter betyr noe. Men i all denne verdidebatten er det forstemmende hvor lite opptatt vi er av hvilke vilkår flyktninger og migranter lever under. Ensomme, utstøtte, uten muligheter til å skaffe seg inntekt, samler unge mennesker seg i – ofte mannlige – fellesskap. Hvem har godt av det? Hvem kan bære vekten av den situasjonen? Vi har enn så lenge til gode å produsere et tilnærmet vettugt og humant system for å håndtere mennesker på flukt. Kanskje vår kollektive tankekraft kunne vendt seg mer mot det?

Da Klassekampen skrev om omstridte stormottak for flyktninger før jul, fortalte vi historien om flyktningmottaket på Dale, hvor det var voldsepisoder som endte med drap. Nå skal det åpne igjen, i et system som fremdeles setter folk på vent, år etter år etter år. Daglig leder Svend Erik Haavik satte fingeren på problemet: «Du stuer sammen hundrevis av fortvilte mennesker. De ser over på andre sida av fjorden, og der ser de et samfunn de vil ta del i, men som de ikke får ta del i. De blir sittende her, isolert. Tenk deg presset de lever under.»

Mens vi snakker om voksne menn og hvordan de bør te seg, sitter det 2500 barn under fem år på norske flyktningmottak – uten rett til barnehageplass. Klassekampen avbildet to av dem denne uka: På bildet sitter de og pusler med Lego i en åpen barnehage. Mens vi diskuterer kultur og verdier, skrumper barndommen deres inn til en ørliten flate, fylt av venting og uro. Det er en bør de ikke burde bære. Hva slags framtidige menn skapes der, i hjørnet av et flyktningmottak? Hva slags borgere skapes der, i utkanten av det norske fellesskapet?