Du kan bla til neste sideBla med piltastene
  • Den norske ytringsfrihetsdebatten kan til tider sammenliknes med barnegåten om klokka: Den går og går og kommer aldri til døra. Men det at det ikke oppnås noen enighet om når og hvordan det er riktig å krenke, håne, spotte, karikere eller krenke mennesker, klasser, maktpersoner eller undertrykte (på basis av religion, etnisitet, språk, overbevisning, bakgrunn, kjønn, legning, tilhørighet, posisjon, eller alt annet vi måtte komme på), er ikke spesielt rart, ettersom satire og hån er en del av den politiske, ideologiske og religiøse kampen om hegemoni og virkelighetsforståelse i et samfunn.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen