Av de mange adjektivene man har det med å slenge rundt seg, ofte nesten for å unngå å forsøke å beskrive musikken vi lytter til, er «cinematisk» en gjenganger. Et ord som i seg selv er nokså meningsløst, i hvert fall om vi ser på ordrøttene. Her er nemlig det opprinnelig franske begrepet «cinématographique», redusert til sitt prefiks; det greske begrepet for bevegelse; «kinema». Strengt tatt skulle da begrepet «cinematisk» bety «noe som er i bevegelse». Og blir slik sett egentlig den perfekte nonsens-beskrivelse av musikkens vesen, om vi går til den fysiske essensen av hva musikk egentlig er; lydbølger som beveger luften rundt oss.