Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Modernisme

Et verk å lytte seg vill i

Like før «Sinfonia»: Luciano Berio i juni 1966. Foto: Erich Auerbach/Getty Images

Hvor skal jeg begynne, enn si slutte, stilt overfor forrige ukes avdøde Pierre Boulez sin drøyt tretti år gamle innspilling av Luciano Berios «Sinfonia», et verk i fem satser for orkester og åtte forsterkede stemmer. At denne utgivelsen hører hjemme i Klassiske klassikere er åpenbart, siden den var den første komplette innspillingen av et av Berios og etterkrigsmodernismens mest berømte verker. Det er likevel et godt stykke tid mellom 1969, da verket ble avsluttet, og innspillingsåret 1984. Dette forteller litt om situasjonen på midten av åttitallet da platemarkedet ikke akkurat flommet over av nyere kunstmusikk. Bransjen var på denne tida langt mer opptatt av å gjenutgi kjente vinylutgivelser på cd, som Karajans innspilling av «La Bohème», enn å spille inn samtidsmusikk.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?