Vi sitter i en stue i det som på enkelte vis, men absolutt ikke alle, er en helt vanlig og relativt beskjeden nybygd enebolig. Ute ved Saltsjö-Boo, nesten helt innerst i Stockholms skjærgård. Bussen ut til det fredfulle, smått fornemme nabolaget tok en drøy halvtime fra den støyende trafikkmaskinen Slussen. Men dette er en helt annen verden. I nesten galaktisk forstand. Alt fra hovedveien, der jeg og fotografen går av bussen, ser vi det store og lett falmende skiltet – i veivesenformat, men satt opp privat; «Andromeda». Det peker inn mot en helt vanlig privatvei, som går forbi et felt med anonyme rekkehus før den går over i grusvei når vi nærmer oss vannkanten. Ti meter lenger ned henger to skilt til, som peker inn til venstre, mot den før nevnte eneboligen, som lyser mot oss med signalrosa yttervegger. Det nederste skiltet er ganske identisk med det første oppe ved veien, det over er nyere, blåfargen er fersk, litt mørkere og har ikke rukket å falme. «Familien Lundsten», står det, og noen ballonger som luften nettopp har gått ut av henger ned derfra i en snor.