Som barn var jeg sjalu på de som «gikk på livssyn». De fikk se film i bomberommet, mens jeg satt og undertrykte en mild ADHD i kirka. Det verste var ikke skolegudstjenestene. Den største urettferdigheta var de andre skoledagene. Dagene hvor jeg hørte historien om Moses for n’te gang og bestevenninna mi kom tilbake full av historier om blå elefanter, bønnerop og religioner i Østen. Ønsket om å lære om andre religioner gikk så langt at jeg spurte om ikke pappa kunne melde seg ut av statskirka.