Ei fullstendig uventa glede: å lesa ein 110 år gamal tekst som omtalar måleria til Edvard Munch som «(m)oralske lidelser malt med fylloppkast!» Som spør seg kva for ein «kabaret for tukthusfanger, halliker og rovmordere, hvilket apotek for kvinner i gift- og abortbransjen, hvilken kneipe for svin og røvere, hvilket hemmelig brenneri, hvilket beryktet waisenhus» som «ville ha noe slikt hengende mellom sine kanner og destillasjonsapparater, retorter og flakonger, over sine senger og kunstige kuvøser?» Som med det masochistiske mottoet «Lidelsens kalk må tømmes til bunns» bevegar seg frå verk til verk, og fortvilar over at dei som stiller ut slike bilete ikkje viser omsyn for «gravide kvinner» som kan oppleva «ulykker under svangerskapet» i møte med nordmannens kunst.