Det er forbløffende at ikke flere skriver i en mer fristilt form. Hvorfor ikke slå seg løs fra romanen på 300 sider, med plott, bi- og hovedpersoner, og finne seg til rette i en skrift som, slik Arne Melberg foreslo for noen år siden, rett og slett kan kalles prosa? Lydia Davis eksellerer i kortformatet, der tekstene snart kan være filosofiske stykker, snart mikrofortellinger.