Og jeg satte meg ned på huk der hvor elven videt seg litt ut, mellom tuppene på de serbiske vinterskoene og den bosniske bredden var det nå ikke annet enn det kalddampende Drina-vannet som de store, våte fnuggene slo ned på, mens jeg tok meg i å tenke på om jeg i en tysk-tysk krig også hadde kunnet sette meg på huk ved en grenseelv. Lenger nedover elven, kanskje knapt tredve kilometer borte, skulle området til enklaven Srebrenica begynne. En barnesandal vugget i vannet ved føttene mine. «Du vil da vel ikke sette spørsmålstegn ved massakren i Srebrenica også?», sa S. da jeg kom hjem. «Nei», sa jeg. «Men jeg vil spørre hvordan en slik massakre kan forklares, begått under oppsyn av verdensopinionen, som det heter, og dessuten etter over tre år med krig, der samtlige parter, selv krigens hunder, var blitt dødstrette, sier man, og enda mer, som det heter, som en organisert, systematisk, lenge i forveien planlagt henrettelse.» Hvorfor en slik nedslakting av tusener? Hva var beveggrunnen? I hvilken hensikt? Og hvorfor, i stedet for en utforskning av årsakene («psykopater» holder ikke), igjen ikke annet enn det nakne, vellystige, markedsbestemte fakta- og skinnfaktasalget?
