En kritiker er en leser som tygger drøv,» hevdet den tyske romantikeren Friedrich Schlegel, og la til: «Han bør følgelig ha mer enn én mage.» I sannhet et forstyrrende bilde – kritikerstanden på bås? Kritikk som oppgulp? Litteratur som kraftfôr? Gud hjelpe. En mindre trøstesløs tolkning kan være: Kritikken er en leser som gjentar, som fortsetter et tenke- og skrivearbeid forfatteren så vidt har påbegynt. Litteraturen er ikke fordøyd før den er vel nede i løypemagen. Louis Bury, en amerikansk kritikerpoet skråstrek poetkritiker skråstrek «wreader» (writer-reader), har i sin første bok «Exercises in Criticism» valgt å prate til oss med mat i munnen, så å si, slik at vi alle kan ta slafsingen i nærmere øyesyn. Mellom munnfullene skimter vi en kritikk som gjennomgående er mimetisk; her vurderes og analyseres verket i en form som likner dets egen. Altså en slags bevisst stilsmitte, hvor kritikeren unnviker alminnelig kritikksjargong og isteden lar verket kritisere seg selv (i hvert fall tilsynelatende).