Denne sommeren fikk min overbevisning om franskmenns absolutte intellektuelle overlegenhet et alvorlig skudd for baugen. Jeg var invitert på barselbesøk og middag i en leilighet i et av Paris’ mest fornemme strøk, og blant gjestene var en 27 år gammel finansstudent. Han hadde fått oppgaven med å ta med dessert til selskapet, og for å gjøre så hadde han tatt turen innom Le Bon Marché, dagligvareforretningen som er så dyr og eksklusiv at man konfrontert med summen på handlelappen fort kunne mistenke eierne for å ta inngangspenger i tillegg til betaling for varene. Nå satt vi der med en ganske liten pose madeleinekaker, disse vakre, skjellformede, myke småkakene som med sine diskret smaker av vanilje og sitron like gjerne inntas sammen med kaffen til frokost som med litt is til dessert. «Une belle madeleine proustienne», «En vakker proustiansk madeleine», kommenterte jeg da min ble lagt på fatet foran meg, og fikk følgende mildt sagt uventede respons: «Hva er det? Er det noe seksuelt?»