Det jeg husker best fra mitt korte møte med Grigory Sokolov var hans slappe hånd da vi hilste. Jeg gikk nærmest i religiøs henrykkelse etter hans konsert i Gamle Logen i Oslo, etter å ha blitt presentert for musikktolkninger av en annen verden. Sokolov har en stor klang, og han er en fabelaktig virtuos, noe som krever god styrke i hånden. Derfor var det så rart at han var så slapp i håndtrykket. Likevel var det ikke en hvilken som helst slappfisk jeg berørte. Hans nærvær med hånden uttrykte alle mulige og umulige nyanser av håndens struktur, som jo er kroppens mest kompliserte anatomiske konstruksjon hva gjelder bein og muskler. Sokolov kunne lett dyrket en teknikk som hadde gjort hans hånd utelukkende sterk, men han er langt mer nyansert – noe som gjør ham til en komplett musiker og verdens kanskje største nålevende pianist.