Gangstervelde

AnmeldelseGeir Pollen19. september 2015

Filmer har det med å falme; de færreste overlever en mannsalder. Coppolas «Gudfaren» er et unntak. Særlig den første i trilogien, med Marlon Brando i rollen som den aldrende Don Corleone, er like mesterlig i dag som da den ble laget for førti år siden. Om vi dveler ved de mørke interiørene, Brandos mimikk eller de lange linjene i fortellingen, så tiltvinger filmen seg vår innlevelse, identifikasjon, fascinasjon. «Gudfaren» er rett og slett en av Hollywood-estetikkens mest overbevisende knockout-seire over virkeligheten. Det er synd å måtte si det, for egentlig fortjener jo ikke mafiabossen og drittsekkene hans en millimeter innlevelse, identifikasjon, fascinasjon fra skikkelige folk.

Raudlista: Det er noko akutt i denne boka, noko nødvendig som realiserast.

Ei dirrande nerve

AnmeldelseHadle Oftedal Andersen19. september 2015

Undertekst: Inger Elisabeth Hansen rører ved noko heilt sentralt i det poetiske feltet. foto: margit b. selsjord

Av og til er det berre ei linje som skal til. Ei kort formulering som går som eit ras gjennom heile diktet, og får alt til å snu seg 180 grader. I Inger Elisabeth Hansens seinaste diktsamling møter me ei slik formulering allereie i det første diktet: «Brukte jeg Klippeblåvingen som en farkost for lengselen min?» Fram til dette har diktet vendt seg til den nemnde Klippeblåvingen, ein sommarfugl som lever her hos oss, svevande over solvermde norske svaberg. Etter kvart får me vita at ho er «fordrevet av «arealpolitikken» og «står på den røde lista», slik at diktet blir ein stad der «du blir gjennomlyst av din egen forsvinning som en stjerne slokna/ for lengst».

Det lovede landet: Hvorfor hevdet Freud, i en situasjon med stigende antisemittisme, at Moses ikke var jøde?

Freuds skjulte selvbiografi

KommentarIrene Engelstad19. september 2015

UT AV EGYPT: Maleri av delinga av Rødehavet, av Lidia Kozenitzky. Illustrasjon: WikiCommons

2. mai 1935 skriver Sigmund Freud til den tysk-jødiske forfatteren Arnold Zweig: «Min fantasi er stadig opptatt av ‘Moses’. Jeg går og drømmer om at hvis De kommer til Wien, vil jeg selv lese den høyt for Dem, selv om jeg har vanskelig for å snakke.» Freud var dypt fascinert, ja nærmest besatt av Moses-skikkelsen. En god grunn til å interessere seg for hans siste og merkelige verk, «Mannen Moses og den monoteistiske religionen», er nettopp denne besettelsen. Hvorfor må jøden Freud, i høy alder og med en faretruende antisemittisme i Østerrike, skrive et verk der han hevder at Moses ikke var jøde, men egypter, og slik frata jødene et så grunnleggende trekk ved deres identitet?