Hvad solskin er for det sorte muld, er sand oplysning for muldets frænde», sang Grundtvig midt på 1800-tallet. Hvor sand opplysningen alltid har vært siden den gang, kan saktens diskuteres, men alt i alt må vi tro at den framskrittsvennlige hadde funnet atskillig å glede seg over hvis han hadde kunnet se seg omkring i åkeren i dag: Her er sgu meget grønt. Likevel finnes det flekker der mulden har holdt seg deprimerende svart helt opp til vår tid. Russland, for eksempel, er en slik flekk. For den vestlige tanken – stadig mer individualistisk, rasjonalistisk og – vil noen legge til – selvtilfreds, arrogant, har det alltid vært en utfordring å skjønne de kreftene som har drevet kjempelandet fram gjennom historien. Og for en historie! Det ligger jo så nært oss, og virker likevel så utilnærmelig fjernt. Hvorfor er det så trumpete og uten begrep om sitt eget beste: å bli som oss? Vestens eufori etter Sovjet-Unionens fall for to tiår siden er erstattet av dyp frustrasjon. Det var så nære på at Det vidunderlige hadde skjedd. Men så kom denne mannen uten ansikt, KGB-Putin som ingen kan stole på, og ødela alt med sin – i beste russiske tradisjon – autoritære ledelse.