En gang gikk jeg ned for telling i utlandet. Jeg satte meg på en benk og hylgrein, med tårer, snørr og alt som hører med. Jeg hadde nettopp landet i Nice for et tre måneders langt opphold, tilfeldigvis på siste dag i fasten. En storslått parade buktet seg gjennom gatene, og hornorkestre og gigantiske figurer hindret meg i å komme fram. Bråket var så voldsomt at det var så vidt noen hørte meg da jeg spurte etter veien. Droit, sa franskmennene, eller gauche, og fra spraybokser sprutet de leende en fargerik og gummiaktig masse på meg. I alt spetakkelet var det helt umulig å finne leiligheten jeg skulle bo i – og pc-en min var blitt igjen på Kastrup. Når alt dette blir lagt sammen, tillater en trettiårig kvinne seg å dumpe gråtende ned på en benk. Etterpå reiste jeg meg, snøt meg i ermet og gikk rett på riktig adresse.Slik er det å være turist. Mennesker som stort sett befinner seg i noenlunde likevekt, begynner å oppføre seg besynderlig.