Det sies at gamle buddhistiske munkeordener hadde detaljerte beskrivelser av alle deler av munkens hverdag – også hvordan han bør gå på do. Hvordan kappen skal foldes, hvordan man skal vaske seg. Hele prosessen er beskrevet. Et av punktene sier at man ikke skal skrive på doveggene. Siden det ikke gir mening å forby noe som ingen gjør, kan vi forestille oss en linje av skrift på dovegger gjennom hele vår kulturhistorie. Men hvorfor er denne trangen så sterk?