Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Endelig mandag

I babydusjen

Nå sier jeg snart opp kjønnet mitt.

En ting jeg finner ekstremt lite kult, er arrangementer der gaveoverrekkelser står i sentrum. Fenomenet babyshower er et slikt et. Her skal den vordende mor bli overlesset med gaver i et pyntelig teselskap, en merkelig oppvarming før ungen presses ut. Det er også her vi finner fenomenet bleiekake. En kake av bleier. Bare tanken får meg til å brekke meg på gavemottakerens vegne.

Det er nemlig ikke alltid mor selv som har tatt initiativ til kalaset. Det er Babyshowermafiaen som står bak. De tilber de fem bud for å bli Karrierekone-emne: Pugg alt til du blør, tren minst to ganger per dag, kos er aldri synonymt med å være full, hitlistemusikk og «Grey’s Anatomy» er kvalitetsunderholdning – og konflikter bør unngås. Spesielt blir de ubekvemme om temaet er politikk og religion. For alt er jo bare koselig. Hele jævla tiden.

Nå har det seg slik at jeg er blitt invitert til en babyshower. Det rykker i mellomgulvet. Fenomenet kaller på visse (retoriske) spørsmål:

1. Hvorfor skal man premiere at noen får en baby?

2. Si at ok, vi er med på premisset at det er en bra ting å få baby: Hvorfor gaver? Vi snakker om en klump av bein med stort hode som har bortimot null forestillinger om verdenen den stanger seg ut i. Den er ikke klar over sitt eget id-stadie en gang.

3. Hva er greia med at dette bare er for kvinner? Jeg vil ikke være med på pastell-festen til en gjeng som serverer kaker med e-stoffkreftglasur og bleier med vulgære sløyfer. Babyshower er like originalt som det er «morsomt» å ha stripper i utdrikningslag, eller å dele ut kyss i en rosa sykehusuniform på Karl Johan. Det er en farse uvitende om sin egen tragedie. Jeg sier opp kjønnet mitt.

Om jeg våger å bevege meg på en slik tilstelning, er det største problemet at jeg ikke vet om jeg klarer å beskytte meg fra meg selv. Jeg er ikke akkurat flink til å holde meg i bakgrunnen. Kanskje jeg heller må endre strategi: Hvis jeg ender opp i denne babydusjen, skal jeg ikke være noe dårligere enn de andre, men insistere på å stå for underholdningen.

Først byr jeg på «4 måneder, 3 uker, 2 dager», en fin-fin rumensk abortfilm. Om ikke den faller helt i smak, kan vi sprite opp stemninga på begge måter. Jeg inviterer en av mine rollespillvenner som går i rustning på Blindern, for litt trening i det å beskytte babyen i en farlig verden – i form av sverd-duell mot den kommende mor. Under seansen passer jeg på å nevne for den gravide hvor utrolig treig hun er til å fekte med den ølmagen, mens jeg hiver nedpå med tequilashots. Jeg skal også sitere flittig fra min pamflett med tekster om overbefolkning som jeg har kopiert opp for anledningen i tidsriktig plagiat-utgave.

Vikingen gjør et utfall mot magen. Den gravide svarer i hormonraseri med Uma Thurman-byks og slenger seg i lysekrona mens hun svinger sverdet. Bleiekaka treffer gulvet. Gavebordet knuser i veggen. En lapskaus av bæremeis, smukker, melkepumpe og eteriske oljer skapes for våre føtter. Nobody puts Baby in a corner.

Før jeg går, passer jeg på å invitere til min egen «abort shower». Jeg tror nemlig angrepillene jeg tok forrige uke ikke virka.

Julie Nordby Egeland, Øivind Vogt, Svein Strømmen, Ingvild Øye og Ida Madsen Hestman skriver i Klassekampen mandager.

«Den gravide slenger seg i lysekrona mens hun svinger sverdet»

Ida Madsen Hestman, journalist og festanmelder