Som mange andre syntes også jeg at ideen bak 22. juli–minnesmerket på Sørbråten var god. Å fjerne en bit av et landskap kunne ha blitt en vakker og verdig påminnelse om det fryktelige som skjedde, og ville sikkert ha bidratt til en kollektiv bearbeidelse av det sinne og den sorg vi alle føler. Men én ting er en idé, noe helt annet er det når denne ideen skal realiseres rent praktisk. For som så mye annen konseptuell kunst, vil også dette monumentet bidra til å viske ut grensene mellom kunst og virkelighet. Jeg forstår logikken, nemlig at en voldsom hendelse også krever voldsomme virkemidler, eller sagt på en annen måte; tegnet må stå i forhold til det betegnede. Men på den måten vil minnesmerket ikke bare gripe inn i landskapet, det vil også gripe inn i andre menneskers liv. For de som bor i nærheten og selv var rammet av katastrofen, vil det på grunn av sin plassering, utforming og dimensjoner ikke bare fremstå som et tegn, men som en hendelse. Dermed mener jeg at selve premisset for et slikt monument er borte, nemlig at det skal være en symbolsk representasjon av virkeligheten som skal kunne gi oss renselse, eller katarsis, slik Aristoteles kalte det, for at vi skal kunne komme oss videre i livet.