I sommer var det to nyhetshendelser som gjorde spesielt inntrykk på meg. Den første var den dramatiske krisen i Hellas. Konflikten mellom Hellas og euro-troikaen spilte seg etter hvert ut som en av de greske tragediene fra antikken, der hovedpersonene blindt kjemper mot en skjebne de ikke rår over. Aleksis Tsipras, tragediens helt, trodde han kunne oppnå bedre vilkår for Hellas. Men i møte med den europeiske overmakten endte han med å påføre landet sitt en enda vondere politikk enn den han tidligere hadde kjempet mot.