Jeg åpner døren og går inn. Det står en person i resepsjonen som ser på meg og nikker forsiktig. Jeg nikker bekreftende tilbake og går inn i den nærmeste salen. Tomt og stille. Skrittene mine og ekkoet av skosålene dominerer. Jeg kan ikke bevege meg uten å bråke, og bli altfor oppmerksom på at jeg er den eneste i salen. Personen i resepsjonen ser på meg, jeg smiler forsiktig tilbake, et tvungent smil. Jeg er jo her som publikum – men det føles ikke sånn. Det er liksom alt for mye oppmerksomhet på meg, og på lyden av meg, siden jeg er den eneste besøkende. Det hadde vært fint om radioen sto på, til og med heismusikk ville vært bra, lyden av noe annet enn meg.