I februar var jeg på middag hos en venninne. Vi pratet om å skifte jobb, å være misfornøyd, å ville oppnå mer. Venninnen min skulle snart flytte til Brüssel for å inneha en stilling i EU-kommisjonen. Jeg kom til å bemerke at hun var litt av en karrierekvinne. Reaksjonen var kjapp, bestemt og irritert: «Jeg er ikke en karrierekvinne, jeg er en kvinne med en jobb». Først ble jeg overrasket over den aggressive tonen, men da jeg fikk tenkt meg om ble jeg flau over begrepsbruken. Jeg konkluderte med at i likhet med «kvinnelig artist» burde ordet «karrierekvinne» bannlyses.