Avdemoniserer Øgrim i ny bok

– Tron Øgrim var en hoggestabbe i norsk offentlighet, sier journalist og forfatter Bo Brekke.

På 1970-tallet var Øgrim den ubestridte strategen på den norske venstresida. Han var en sentral drivkraft i ml-bevegelsen og beryktet for å parkere politiske motstandere fra talerstolen i Det Norske Studentersamfund. Godt hjulpet av usedvanlige talegaver og sterk karisma.

I tillegg var han en lesehest av dimensjoner, med en spesiell forkjærlighet for sciencefictionlitteratur, og han var ekspert på esperanto. Øgrim var dessuten svært interessert i teknologi, og på slutten av 1990-tallet skrev han mye om internettrevolusjonen.

Nå foreligger biografien «Tron Øgrim – det revolusjonære fyrverkeri», ført i pennen av Bo Brekke. Han har blant annet gått gjennom Øgrims etterlatte papirer og forsøkt å komme nærmere innpå den munnrappe politikeren.

– Jeg forsøker å avdemonisere Tron Øgrim. Han var faktisk et menneske, og som alle andre hadde han både gode og dårlige sider.

En gresk tragedie

I boka kan Brekke blant annet avsløre at Øgrim tidlig på 1980-tallet tok et oppgjør med sin fortid i AKP (m-l).

Han understreker at Øgrim var en aktiv motstander av voldsromantikken som ble dyrket av enkelte medlemmer i ml-bevegelsen.

Biografen tar også opp private sider som at den taleføre Øgrim var en sjenert mann, at han sannsynligvis hadde en form for dysleksi og at han fikk et barn utenfor ekteskap.

Tron Øgrims liv er en klassisk historie om vekst og fall, forteller Brekke og forklarer at han tolker det som en gresk tragedie.

– Det er rett og slett fordi Øgrim tidlig på 1980-tallet innser at han har vært forblindet og tok feil, sier forfatteren som selv har bakgrunn fra Rød Ungdom.

Brekke, som tidligere har gitt ut dokumentarbøker om norsk utenrikspolitikk, viser til at Øgrim allerede i 1982 endret standpunkt i sin vurdering av Pol Pot-regimet i Kambodsja. Det var bare fire år etter at en delegasjon fra AKP, hvor Øgrim selv var med, hadde vært på en reise i landet for å vurdere om de skulle opprette en forbindelse med Røde Khmer-regimet.

Øgrim tar selv opp spørsmålet om Pol Pot-regimet i boka «Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP (m-l)» som kom i 1982.

– Her tar han et politisk oppgjør med helt grunnleggende sider ved ml-tradisjonen. Og han ønsket at AKP skulle endre kurs. Øgrim var faktisk blant dem i AKP-ledelsen som kunne ta selvkritikk, sier Brekke.

Evig kamp

Samtidig var det slik at selvkritikken gjerne ble tatt på Øgrims egne premisser.

– Han innrømmet så godt som aldri feil i debatter med meningsmotstandere. Det var først når han selv skulle tenke nytt at han kostet på seg selvkritikk for tidligere standpunkter. Det var en litt feig måte å gjøre det på. Trolig fordi han opplevde at han levde i en evig politisk kamp.

– Er boka et forsvarsskrift for Øgrim?

– Dette er ikke noe helteepos. Øgrim er en av historiens tapere. Vanligvis er det seierherrene som skriver historien, men Øgrim har hatt så stor påvirkning på etterkrigsgenerasjonen i Norge at taperens historie i dette tilfellet er interessant.

Brekke understreker også at han mener Øgrim tok grunnleggende feil politisk.

– Det burde han selv sett på et tidligere tidspunkt, sier biografen og viser blant annet til Øgrims forsvar for Stalinregimet.

Øgrim var en sentral skikkelse og ideolog på den norske venstresida fra slutten av 1960-tallet og fram til begynnelsen av 1980-tallet. Han gikk inn i sosialistisk ungdomsforbund (SUF), ungdomspartiet til Sosialistisk Folkeparti (SF), i 1965 og sammen med sine støttespillere fikk han etter hvert kontroll over organisasjonen. I 1969 brøt nesten hele det ml-dominerte SUF ut av SF på partiets landsmøte og startet arbeidet med å bygge opp et maoistisk parti. I 1973 så AKP (m-l) dagens lys.

Det som skiller den norske ml-bevegelsen fra andre europeiske organisasjoner, er at den sprang ut av et venstresosialdemokratisk parti, påpeker Brekke.

– Derfor ble ml-bevegelsen i Norge større enn i mange andre europeiske land, hvor maoistbevegelsene kom fra kommunistiske partier, sier han.

– Hvor viktig var Øgrim for bevegelsens utbredelse?

– Han var en politisk entreprenør og hadde en klar plan. Øgrim mente at det var noe galt med selve samfunnssystemet og argumenterte sterkt for en systemkritikk.

På 1960-tallet var den politiske virkeligheten i Norge preget av Vietnamkrigen. Tv-apparatene brakte krigens grusomheter helt inn i stuene til folk.

– Mange ungdommer ble radikalisert da de oppdaget USAs framferd i Vietnam. Radikaliseringen trengte en ideologisk forklaring, og den leverte Øgrim med sin systemkritikk, sier Brekke.

Relevant i dag?

Øgrims grunnleggende samfunnskritikk kan også være relevant for tida vi lever i nå, mener Brekke.

– Grunnen til at Øgrim klarte å få med seg så mange på venstresida, var overbevisningen om at dersom verden skal bli bedre, må vi ha et annet samfunnssystem. Derfor mener jeg systemkritikken Øgrim sto for, kan være interessant for oss nå i dag.

– Etterlyser du noen som kan ta opp arven etter Øgrim?

– Det handler ikke om å revitalisere det gamle tankegodset til Øgrim, for det er ingen tvil om at han tok feil på viktige punkter. Men dagens klimautfordringer bør etter min mening sette systemkritikken på dagsordenen igjen, sier Brekke og viser til at den kapitalistiske løsningen med kjøp og salg av klimakvoter ikke ser ut til å løse noen problemer.

Selv om Tron Øgrim hadde fingeren med i det meste som foregikk i den norske ml-bevegelsen, tok han aldri formannsvervet i AKP. Brekke tolker det som at Øgrim hadde en viss selvinnsikt.

– Han så selv at han ikke var spesielt velorganisert og fikk andre til å ta seg av det organisatoriske. Samtidig så han nok at det var fint å ha en fri stilling, slik kunne han blande seg inn i det meste uten å sitte med ansvaret.

Våpenbruk

Det har tidligere vært hevdet at flere i m-l-bevegelsen drev våpentrening på 1970-tallet. Bo Brekke forteller at han har fått bekreftet at det i visse miljøer eksisterte en våpenromantisering og sirkulerte våpen.

– Det var folk i bevegelsen som hadde våpen, og Øgrim var sterkt kritisk til dette. Det at enkelte satt på våpen, kunne være med på å kriminalisere hele partiet, mente han, sier Brekke.

Han bruker mye plass i boka til å beskrive det han kaller for «Øgrim-hatet».

– Det startet da SF-leder Finn Gustavsen pekte ut Øgrim som drivkraft og hovedproblem i SUF-miljøet på 1960-tallet. Han ble symbolet på sviket med moderpartiet.

Etter at Øgrim trådte ut av partiledelsen i AKP i 1984, ble han mindre synlig i det politiske landskapet. Bokormen Øgrim tok nå opp pennen og ga ut romanen «Tyskeren mot Stretermish» i 1985 under psevdonymet Eirik Austey. Han dukket også opp som kommentator i NRK-programmet «Senfredag» som ble ledet av Dan Børge Akerø. Øgrim var i ferd med å gjenoppfinne seg selv, men rollen som prygelknabe kom han ikke unna, mener Brekke.

– I 1987 skriver Dagbladets Gudleiv Forr en kommentar hvor han beskylder Tron Øgrim for å ha laget dødslister klare til bruk under revolusjonen de ventet på. Formålet var å stemple Øgrim som Norges svar på Josef Stalin dersom AKP hadde fått makt.

Tok avstand

Men Forr underslo den gangen at Øgrim hadde tatt avstand fra stalinismen, ifølge Brekke.

– Jeg vet ikke hva Forr kan ha tenkt, men det handlet vel om at Øgrim ikke skulle slippe billig unna når han nå hadde begynt å dukke opp på tv-skjermen i beste sendetid.

Enkelte mener dette er en øvelse som fremdeles er populær i den norske offentligheten: Selv om folk med bakgrunn fra ml-bevegelsen har tatt avstand fra tidligere standpunkter, blir de gang på gang holdt ansvarlig for dem til tross for innrømmelsene.

– Jeg tror det systemkritiske standpunktet er problemet. For alle tenker at planen er å erstatte demokrati med diktatur. Mange av systemkritikerne blir også svar skyldig når de blir avkrevd et alternativ til kapitalismen. Og da Øgrim innså at proletariatets diktatur var feil, greide han aldri å stable på beina et annet alternativ, sier Brekke.

Private papirer

Klassekampen har tidligere skrevet om hvordan Brekke har fått tilgang til Øgrims private papirer av familien, men andre historikere har blitt nektet samme innsyn.

– Har det påvirket framstillingen din at du står nær Øgrims familie?

– Nei, for jeg har aldri vært nær verken Tron Øgrim eller familien.

AKP-historiker og VG-kommentator Hans Petter Sjølie hevder at biografien gir inntrykk av at Brekke var fan av Øgrim (se neste side). Det avviser Brekke.

– Jeg verken er eller var en fan av Tron Øgrim. Familien stilte bare ett krav da de ga meg tilgang til hans etterlatte papirer, og det handlet om omtale av ett familiemedlem. Det politiske har de ikke blandet seg i, sier Brekke og legger til:

– Siden jeg har hatt tilgang til Øgrims egne papirer, tar nødvendigvis biografien utgangspunkt i hva han selv tenkte og gjorde. Det er tross alt Øgrims historie jeg forteller. Samtidig ser jeg også at dette kan være en feilkilde.

Av Dag Eivind Undheim Larsen