Februarutgaven av New York Magazine var fronta av en vakker 71-åring i hvite gevanter. Joni Mitchell. Skjør og sterk på samme tid, nesten gjennomsiktig. Som om låtene hennes er tilbake i kroppen de kom fra, som beskrivelsen av hvordan hun så seg sjøl da hun lagde «Blue» (1971): som cellofan rundt ei sigarettpakke. Det slo meg at med disse bildene vet hun endelig å gjøre seg sjøl til et ikon. Men samtidig; min nyvunne bevissthet om at hun ikke skal leve evig, er en erkjennelse som sitter fast i bringa.