Helt siden den ble valgt i januar har den Syriza-ledede greske regjeringen insistert på å flytte forhandlinger om gjeld og redningspakker bort fra ansiktsløse teknokrater og opp på et politisk nivå. Hvorfor?
For å vise folk hva som faktisk foregår. Syrizas posisjon inntas ikke bare overfor de europeiske lederne de nå forhandler med, men også velgerne disse politikerne står til ansvar for. Dette er et spill for galleriet, for i et demokrati er det oss på galleriet, folket, som til syvende og sist skal ha makta. Syriza gjennomfører en radikal, demokratisk strategi, men det er avgjørende at folk får med seg hva som foregår og hva som står på spill.
Syriza ble valgt på et sterkt mandat om å få slutt på kuttpolitikken og den humanitære katastrofen den har medført. Tiltakene de vil gjennomføre har blitt karakterisert som moderat sosialdemokratisk politikk, men fra dag én har de blitt sabotert av de andre europeiske landene, med Tyskland i spissen.
Hvorfor kan de gjøre dette? Fordi Hellas står i et avhengighetsforhold til dem i form av en statsgjeld ute av kontroll. Ingen land er frikoblet fra det komplekse internasjonale finanssystemet, hvor derivater av abstrakt gjeld og kreditt fyker mellom børser og sentralbanker fortere enn du kan si «finansialisering».
I 2010, to år etter at alt dette nesten raste sammen, sto Hellas på konkursens rand og ville erklære seg ute av stand til å betale gjeld til tyske og franske banker. I siste øyeblikk sørget Tyskland for at det internasjonale pengefondet steppet inn, slik at bankene fikk sitt, og pengefondet og de andre eurolandene ble Hellas’ kreditorer.
Analogier mellom nasjonaløkonomi og privat økonomisk moral er i stor grad meningsløse. Hvor mange mennesker kjenner du for eksempel som kan trykke sine egne penger? Grekerne har gitt fra seg makten over dette finanspolitiske virkemiddelet ved å gå inn i eurosamarbeidet, men det gjør ikke likheten mellom et nasjonalregnskap og din selvangivelse spesielt mye mer slående.
Dette har allikevel ikke hindret spesielt tyske medier og politikere i å hevde at grekerne er et særlig klanderverdig folk, som nå må lære seg en gang for alle at gjeld skal betales tilbake. Spesielt grov blir denne forenklingen i lys av flere korrupsjonsskandaler, hvor tyske firmaer som Siemens har gjort seg skyldige i bestikkelser av tidligere greske ledere. Tyske politikere liker å moralisere overfor søreuropeiske land, men realiteten er at deres egen eksportledede vekst til en viss grad er avhengig av andre europeiske lands økende gjeldsbyrde, og at det ville være umulig for flere land innenfor eurosamarbeidet å benytte samme strategi.
Tyskerne vil gjerne disiplinere grekerne, så man skulle tro de ble glade for at Syriza nå gjennomfører en omfattende opprydding i det greske statsapparatet. Men reformene må skje på bestemte premisser. Det spiller ingen rolle om greske velgere vil ha omfordeling og felles velferd når nyliberale tyske politikere har bestemt at de skal privatisere.
Hvis grekerne skulle ha forhandlet bak lukkede dører ville det kun ha vært to alternativer: Fortsette med kutt-politikken, eller forlate eurosonen. Syriza ble valgt av det greske folk for å bryte ut av denne dypt urettferdige tvangstrøya.
Det som står på spill er intet mindre enn muligheten for demokrati i Europa, og muligheten til å gjøre noe annet enn å privatisere og reregulere til kapitalens fordel. Vi gjør lurt i å følge nøye med, kanskje får vi lyst til å prøve oss på noe lignende en dag.
Ola Innset, stipendiat
