Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Kampen mot rasisme og homofobi i fotballen kostet nesten Showan Shattak livet. 1. mai fikk han sin revansje:

Kampen som aldri tar pause

AKTIVIST: I mars i fjor måtte Showan Shattak avlyse en tale i Bergen etter at han nesten ble drept av en gjeng nynazister. 1. mai fikk han endelig holde det etterlengtede foredraget.

Fra gaten til sykehuset, til hjemmet og endelig tilbake på gaten igjen. Og der vil Showan Shattak være.

16. mars i fjor skulle Showan Shattak komme til Bergen Offentlige Bibliotek for å snakke om sitt arbeid med «Fotbollsupportrar mot homofobi».

Shattak er Malmö-supporter og aktiv i Ultrasgrupperingen Supras Malmö. Han er også opptatt av at flere skal kunne føle seg hjemme på tribunene og ser et stort potensial i å få flere til å gå på fotballkamper.

Men han kom aldri til Bergen i fjor. Etter 8. mars-toget i Malmö i fjor ble han og tre venner angrepet av væpnede nazister. Shattak ble knivstukket og sparket så mange ganger i hodet at hodeskallen sprakk. Når han egentlig skulle snakket om mangfold og inkludering i Norge, kjempet han for sitt liv på et sykehus i Sverige. I helga var Shattak endelig på plass i Bergen, både for å holde appell 1. mai og endelig gjennomføre det planlagte foredraget om supporterkultur. Nesten hele året har gått med til rehabilitering. Arret på hodet er fortsatt godt synlig.

– Det kjennes som en revansje å komme til Bergen etter dette året. Temaet er fortsatt aktuelt. Det er en bekreftelse på at det man gjør er viktig. Jeg har heller aldri vært i en annen by enn Malmö på 1. mai, og som bonus fikk jeg møtt Rikard Norling (tidligere Malmö-trener, nå Brann-trener, journ.anm.).

«Attacken i Malmö den 8. mars förra året var inte bara en attack mot mig och mina tre kamrater. Presis som att attacken i Kärrtorp inte bara var en attack på Stockholmsbor. Presis som att Lasermannen i Malmö enbart var en attack mot staden. Eller som Utöya inte enbart var på Norge», sa Shattak 1. mai.

Støttet i hele verden

Etter angrepet på Shattak og vennene hans skjedde det en enorm massemobilisering. I Malmö tok over 10.000 til gatene, en av de største demonstrasjonene i Malmös historie, for å vise solidaritet med de rammede og avsky mot nazistene. Det var klart at Shattak ikke var et tilfeldig offer. Han ble rammet fordi han som aktivist i årevis har jobbet mot rasisme, homofobi og sexisme. Angrepet ble sett på som et angrep på alle som jobber for mer likestilling. Under emneknaggen #KämpaShowan viste folk i hele verden solidaritet med Showan.

Særlig blant fotballsupportere var responsen massiv. Det oppsto markeringer i blant annet Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Hellas og England. Shattak ble et symbol på motstand mot fascistene. I Malmö ble det malt #KämpaShowan på en enorm vegg i nærheten av Folkets Park. Når Shattak endelig kom ut av koma, spurte han om de ikke kunne endre det til «Kämpa Malmö». Det fikk da være måte på personfokus.

– Hvordan kjentes det å våkne opp som et slags symbol på kampen?

– Man velger det ikke selv, det var noe som ble skapt rundt det helt sjuke som hadde hendt. Det var så surrealistisk. Jeg ser på personen i #KämpaShowan som en helt annen person som jeg måtte distansere meg fra fordi jeg ikke klarte å ta inn alle inntrykkene og følelsene. Den Showan som ble et symbol, ble en tredje person for meg.

#KämpaShowan ble til #KämpaMalmø.

– Kämpa Malmö er ikke bare en parole – det er en handling! Antifascism er ikke et valg – det er en nødvendighet og selvforsvar, sier Shattak.

Trues fortsatt

– Det finnes bare én åpen homofil mannlig fotballspiller i Nord-Europa, sier Shattak fra scenen på biblioteket. Tenk på alle Zlatanene og Messiene vi har gått glipp av fordi fotballen ikke har vært et sted som det har vært naturlig å være homofil i.

«Fotbollsupportrar mot homofobi» er et grasrotinitiativ for å endre holdninger, både i samfunnet og på tribunene. Shattak mener tribunen dessverre er for maskulin.

– Arbeid mot rasisme blir sett på som noe maskulint på et vis. Det å ville ta et oppgjør med sexisme eller homofobi er ikke så sexy. Han legger også til at klubbene taper penger på at ikke det er enda flere som løser billett for å se Malmö. Mangfold vil også gjøre laget han elsker enda bedre.

Shattak ler og tuller på scenen. Han forteller om hvordan fotball ble en stor del av livet hans og at han ønsker så gjerne at flere skulle kunne ta en del av den enorme kjærligheten han har for Malmö. Men fortsatt er ikke Shattak helt som han engang var. Han forteller at han må vente med powerpointen til slutt i foredraget for simultankapasiteten i hodet ikke er det samme. Korttidshukommelsen er også skadet, og han har fått hjernetrøtthet.

Aktivismen skal spres

Han viser bilder av klubber som har laget banner med to menn som kysser og med ordene «Fotbollsupportere mot homofobi», fotballstadioner med cornerflagg i regnbuefargene og fotballspillere som har brukt regnbuefargede skolisser. Han viser også bilder fra nettsidene til Svenskenes parti og den nynazistiske siden Nordfront som ikke har noe til overs for verken Shattak eller hans arbeid for en tribunekultur for alle. «Främling vil se mer kulturmarxisme på tribunene» er overskriften. Shattak ler. Främling? Jag?

– Jeg møter mye hat på nettet, og det settes ut masse rykter om meg. Aktivister trues fortsatt, og jeg blir mye personlig angrepet. Men det påvirker ikke meg. Det viser kun hvor svake de er. Det virker egentlig styrkende. Når vi jobber for mangfold og likestilling, så jobber jo vi mot deres visjon. Det blir klart som faen for oss at vi holder på med en viktig greie om vi tramper dem på tærne.

Det er mange måter å aksjonere på, sier han fra scenen på biblioteket og forteller folk i salen hvor lett man kan lage virkningsfulle klistremerker, bannere og trøyer.

Etter foredraget samles noen Brann-supportere og legger en plan for å få opp banner også på Brann Stadion for å markere at her spiller ikke kjønn, legning eller etnisitet noen rolle. Ikke bare for en kamp eller to, men for alltid.

For Shattak finnes det ikke noe bedre enn at aktivismen sprer seg, og Shattak er den typen som får folk til å lytte når han prater. Sånn som på 1. mai.

– Kamerater. I dag og i morgen må vi ta de plassene som er våre tilbake. Å eie gatene, bygningene, arbeidsplassene, tribunene og skolene er ikke det samme som å være dem. Det er vi som er disse gatene. Vi er arbeidsplassene, skolene, tribunene, bygningene. Det er vi som er arbeiderklassen, og i kveld skal vi vise at hele jævla byen tilhører oss! Kjempe Malmö! Kjempe Bergen! Kjempe arbeiderklassen!

Av Charlotte Myrbråten (tekst) og Øystein Haara (foto), Bergen