Et kjærlighetsforhold er i ferd med å ryke, og i sprekken åpenbarer verden seg på nytt, i lys og skygge. Men i «Om mørke», danske Josefine Klougarts tredje roman på norsk (fjerde i alt), er det ikke i første rekke karakterene vi blir kjent med. Vi befinner oss i en verden «som kaster seg for øynenes føtter», hvor blikket for alle tings flyt og forsvinning tar oss gjennom landskap etter landskap. Den danske høysommeren, og vinteren som er lengre «fordi den strekker seg langt inn i tingene». Naturen, hvor mennesket er ensomt og derfor allestedsnærværende. Lysets, linjenes og formenes betydning, og deres vrangside: «En form som gir opp og lar de enkelte delene stå selv. Nettopp ikke kunne holde på formene, nettopp bare henge klesvasken til tørk ute på balkongen.»