Da jeg nettopp hadde begynt å studere, tok jeg av og til toget et stopp forbi universitetet, til Amsterdams flyplass Schiphol. Noen ganger drakk jeg kaffe på panoramaterrassen, men ofte lot jeg meg bare drive med i strømmen av passasjerene, noen slepende på kofferter som så ut som om de inneholdt hele liv, noen drassende på taxfreeposer, noen som løp – og noen ganger en øy i strømmen, et hode som stoppet, et flakkende blikk. Jeg visste ikke helt selv hva jeg lette etter. Det var en følelse som kriblet i brystet, som rommet gleden over det å ha frihet og muligheter, men også redsel og en vag smerte, som om jeg hadde mistet noe.