I skotsk historiebevissthet er en ung prinsesse fra Norge, the «Maid of Norway», viktig. Hennes skjebne brakte Skottland ut i en lang periode med interne stridigheter, og ikke minst et oppgjør med Englands krigerske konge, Edward I (r. 1272–1307). En mørk senvinternatt i 1286 falt nemlig den skotske kongen Alexander III av hesten, og døde kort etter av skadene. Hans to sønner hadde falt bort noen år tidligere uten å ha fått egne barn.

Dermed gikk arven gjennom kongens eneste datter, Margrete. Hun hadde giftet seg med kong Eirik Magnusson av Norge i 1281, men døde i barsel allerede i 1283 da hun fødte deres første barn, ei jente som ble kalt opp etter sin mor. Da bestefaren falt fra etter sin nattlige ridetur, ble den lille Margrete arving til det skotske riket, bare tre år gammel.

Selv om hun ikke ble anerkjent umiddelbart av den skotske eliten, førte forhandlinger til at hun ble anerkjent som dronning av Skottland. Margrete ble så noen år etter trolovet med kong Edward Is unge sønn. Skottene var i ferd med å få et par på tronen som var under sterk innflytelse fra to rivaliserende kongemakter.

Dynasti med muligheter

Selv om Edward I lovet at det ikke skulle rokkes ved Skottlands uavhengighet, var det åpenbart at de dynastiske følgene av det nye skotske kongeparet ville være å slå kongefellesskap og kanskje union mellom England og Skottland. Fikk ikke kongeparet barn, skulle derimot Margretes nærmeste arving overta tronen. I så fall ville det kunne komme en norsk konge på tronen.

Dette var usikre tider for skottene, og på mange av slottene på det skotske høylandet må adelen ha sett med bekymring på framtiden. Lille dronning Margrete fikk imidlertid aldri regjere i Skottland. Hun ble syk under overfarten på Nordsjøen og døde i Kirkwall på Orknøyene før hun fikk satt sin fot på skotsk jord. Rykter gikk om at hun var blitt tatt av dage, kanskje av noen som var skeptiske til den norsk-engelske alliansen. Plutselig var det et åpent spørsmål hvem som skulle bli skotsk regent. Borgerkrig truet om ikke man ble enige om en løsning.

En norsk kandidat

Kong Edward I tok grep. Han sørget for at det ble innkalt til et møte i Berwick. Der skulle saken til alle som kunne ha et arvekrav høres. Den ene etter den andre meldte sitt krav på den skotske tronen. Til slutt stod man med fjorten kandidater. En av dem var kong Eirik Magnusson, far til den ulykksalige jomfruen fra Norge.

Det er usikkert om kong Eirik og hans rådgivere virkelig mente de kunne ha sjanse til å vinne fram med tronkravet. Det lå i kortene at det var to tronkrevere som hadde størst sjanser blant de fjorten. Jarlen Robert Bruce og John Balliol var begge etterkommere etter David I, skotsk konge på 1100-tallet.

Siden Robert og John i utgangspunktet hadde større krav enn de andre, fikk de begge utnevne 40 representanter i den voldgiftsdomstolen som skulle velge en ny konge, mens de resterende 24 medlemmene ble utnevnt av kong Edward I.

Utfallet var dermed mer eller mindre gitt på forhånd – den av de to kandidatene som Edward I så seg tjent med å støtte, ville bli skotsk konge.

Eiriks pengekrav

For kong Eirik var tronkravet trolig bare en brekkstang for å få gjennom andre, mer kortsiktige, krav. Rede penger ser ut til å ha vært et viktigere mål. Hans krav var tredelt. For det første ville han som Margretes arving få utbetalt alle inntektene fra det skotske kongedømmet fra Alexander IIIs død i 1286 til jomfru Margretes død i 1290. Dessuten krevde han å få utbetalt resten av den skotske medgiften til Margretes mor, den norske kongen mente at ennå gjenstod det penger han skulle få etter ekteskapsavtalen i 1281.

Som om ikke det var nok, ville kong Eirik også ha utbetalt den årlige andelen av det skotske kongedømmets inntekter fra Hebridene og Isle of Man – områder som kong Magnus Lagabøte hadde overdratt til skottene ved fredsavtalen i Perth i 1266 mot å få en årlig sum som kompensasjon. Ved forhandlingene i 1292 framsatte kong Eirik derfor et krav på 100.000 pund sterling. Dette var en sum som ville svi. Eirik hadde ikke store kvaler med å sparke et kongedømme som lå nede.

Allianse med Bruce

Det er påfallende at kong Eirik i løpet av høsten 1292, bare noen uker før dommen om den skotske tronen falt, sluttet en allianse med Robert Bruce. Kong Eirik og hans rådgivere kan ha satset på at Robert Bruce skulle bli den fremtidige kongen, mens hans sønn med samme navn skulle etterfølge ham. Derfor må nordmennene ha ansett kong Eiriks giftermål med Isabella Bruce, den gamle jarlens sønnedatter, som strategisk smart. Kanskje tenkte man framover til neste generasjon – et barn av Eirik og Isabella Bruce kunne fort bli en framtidig tronkrever.

I stedet var det John Balliol som ble utnevnt til konge i november 1292. Hans makt ble imidlertid undergravd av Robert Bruces støttespillere og ikke minst den engelske kongens krav. For å holde på sin makt, forhandlet Balliol fram en allianse mellom Frankrike og Skottland i 1295. Inn i denne alliansen kom også Norge. Dette var likevel en allianse som det norske kongedømmet tok lite aktivt del i, selv om den franske kongen sendte et stort forskudd til Norge.

Små ambisjoner

Da kampene mellom skottene og engelskmennene hardnet til i 1296, stod skottene nokså alene. Selv om Edward I nok så seg over skulderen for franske angrep, og selv om han kunne være irritert over at skottene kunne finne en frihavn i Kirkwall eller Bergen, fryktet han neppe en stor norsk hær.

Som i 1292 virker det som om ambisjonene til kong Eirik og hans rådgivere i Skottland ikke var så store når det kom til stykket. I stedet dreide politikken seg østover, mot skandinaviske intriger og strategier rundt Kattegat. I det strategiske spillet for å få tak i rede penger fra Skottland deltok derimot nordmennene med liv og lyst.

Bjørn Bandlien