Få steder er representasjonens problem så akutt som i Paul Celans dikt «Trangføring». Der finnes ingen navn, verken på steder eller personer, der finnes ingen tid, annet enn verbenes, heller intet narrativ og ingen overgripende struktur som gir ordene en ramme eller en klar sammenheng; ordene ligger på siden som stener på et jorde, og ved første øyekast er det eneste som binder dem sammen at de alle er tyske. Leser man diktet grundigere, åpner muligheten seg for at det nærmer seg, eller forsøker å nærme seg all litteraturs grunnleggende avgrunn, den mellom verden og språket om verden, synliggjort gjennom en tilnærming av intet, som idet det blir benevnt, ikke lenger er intet, men noe. I diktet kan det som blir benevnt, for eksempel «et navn» eller «lå», i neste vending bli trukket tilbake, for eksempel slik:
