«Er det fordi jeg er kvinne?», tenker jeg. Jeg sitter bak en låst baderomsdør, og prøver å gjøre meg usynlig. Jeg vet at noen snart vil rope. En barnestemme som vil at jeg ordner opp i noe prekært, livsviktig og totalt uvesentlig. Vi har vært i Spania én uke, og jeg har ennå ikke opplevd en times ro. Det minner meg om tida som alenemor. Jeg husker nesten ingenting fra den perioden. Men jeg er ikke alenemor lenger. Så hvordan havna jeg her, nå?