Et rødt lys tennes i taket. Jeg kjenner det umiddelbart i mellomgulvet. Ikke alltid, oftest betyr det ingenting, men noen ganger, som nå, vokser ubehaget i det bussen sakker farten og vi dras litt framover, før den stopper med et lite rykk. Passasjerer ut, passasjerer inn, så stillstand. Bussen durer. Ubehaget tiltar – vær så snill, kjør! Klokken på skjermen i taket over midtgangen skifter fra 19:12 til 19:13. Det var signalet sjåføren ventet på, han setter bussen i bevegelse. Lettelsen kommer med bevegelsen.