Det de prøver i Venezuela, Ecuador og Bolivia er en skritt-for-skritt reformpolitikk i sosialistisk retning – en «gradvis og fredelig revolusjon», basert på flertall via gjentatte valg, og å bruke dette i de lovgivende forsamlinger. Dette er støtta opp av massemobilisering og folkeavstemninger – særskilt viktig er de nye sosialistisk pregede grunnlovene, vedtatt gjennom folkeavstemninger etter omfattende diskusjon. De gir den nødvendige plattform for videre reformer, og gjør det vanskelig for den kapitalistiske herskerklassen å reversere utviklinga. De politiske prosessene strekker seg over flere år og valgperioder, foregår med fredelige virkemidler, og innafor eksisterende lovgitte rammer.
Hvorfor er ikke venstresida interessert i ny sosialistisk strategi?