Fortellingen i Vibeke Tandbergs nye roman «Tempelhof» er like speisa som den er suggererende: Et barn blir født, og mens foreldrene famlende prøver å finne et passende navn til det, punkterer barnet i et langt, hvinende sukk. Etter å ha prøvd å blåse det opp igjen med egne lunger, kommer en av foreldrene trillende inn med en blå tralle med trekkstang, bensingassbrenner, dampmaskin, værballong og en avkappet hageslange. Med den største selvfølgelighet kopler de maskinen til barnet, som fra nå av taktfast fyller det punkterte barnet med oksygen gjennom resten av romanen.