«Min kunst har vært en selvbekjennelse». Det sa Edvard Munch helt mot slutten av sitt liv. Det utsagnet tror jeg at alle som har sett Munchs bilder, vil forstå. Ikke bare fordi han malte så mange selvportretter, heller ikke bare fordi mange av hans grunnscener, som han igjen og igjen vendte tilbake til, har et direkte selvbiografisk utgangspunkt, men fordi det er som om noe blir blottlagt i alt han malte, selv i de menneskeløse landskapene, et jorde dekket av snø, en brygge ved havet, en furuskog i kveldingen. Dette er det vesentlige i Munchs kunst. Men også det vi kan si minst om. Ja, spørsmålet er om det går an å si noe om det vesentlige i Munchs bilder i det hele tatt. Alle bilder er ordløse, de er tause og de urørlige. De består av farger og former, og de henvender seg til oss på måter ordene ikke kan, og de når steder i oss hvor ordene ikke har adgang.
