Kjære Bent Høie. Noe grusomt har hendt. I slutten av september begikk en nær venn selvmord. Vi er mange etterlatte venner som går rundt med store sjelelige fantomsmerter som vi vet vil være der lenge, lenge, for når vi tror vi ser eller hører ham, så er det bare savnet og sorgen i oss selv som slår ut i den verden som han valgte å forlate for egen hånd. Vi har brukt de siste ukene på begravelse, minnestunder og gravøl for å hedre hans minne i hans egen ånd. Han var et særdeles idealistisk, hjelpende og oppegående menneske, vi tilga ham umiddelbart hans uforståelige gange inn på sitt eget bad for aller siste gang, at han låste døra og gikk rett ut av tida uten å fortelle oss hvorfor. Nå er hans kropp godt og fredfullt jordfesta, hans gode minne lever i oss. Men savnet er dypt. Og, dessverre, et annet urovekkende bilde har begynt å dukke opp.