Politikere skal føre, ikke la seg føre. Rune Slagstad om den politiske kulturens bedrøvelige forvitring – og veien videre.

1. Vi befinner oss midt i et dyptgripende regimeskifte i det norske system. Det har tidligere vært tre store regimeskifter: i 1814, 1884 og 1945. Jeg forutskikker et par bemerkninger om disse regimeskiftene som opptakt til diskusjonen av dagens regimeskifte. Den politiske makten ble i alle disse tre tilfellene søkt fordi en hadde en innsikt, en kunnskap, om det samfunn som var, forent med en visjon om et samfunn som kunne bli. Regimeskiftene var akkompagnert av spenningsfylte, konstitusjonelle debatter. Gjennom 1814-revolusjonen med dens bærende verdier om frihet og likhet fikk Norge sin tids mest radikale forfatning i demokratisk forstand. Norge er et land nesten uten adel, formante grev Wedel, en av de få adelige, og det lille vi har, «maa enten finde sig i at blive Mennesker ligesom deres Medborgere eller flytte til andre Steder som mere passe for deres opphøiede Natur». Parlamentarismens gjennombrudd innledet venstrestaten (1884–1940) med dens utvidede institusjonalisering av 1814-revolusjonens verdier. Umiddelbart etter at Venstres leder Johan Sverdrup var kommet til makten, tok han tre tunge reforminitiativ. Det ene var å sikre folkestyrets demokratiske basis gjennom utbygging av folkeskolen. Det andre var strafferettsreformene: en modernisert og demokratisert strafferett, med blant annet juryordningen i 1887 og straffeloven av 1902, et felt hvor Norge kom til å ligge i den europeiske front takket være to fremragende representanter for den detroniserte professorstand: Høyre-professorene Bernhard Getz og Francis Hagerup. Sverdrups tredje initiativ var nedsettelsen av en arbeiderkommisjon: de «ubemidlede klasser» skulle gis rettslig beskyttelse i en ekspanderende markedsøkonomi. Det var en sammenheng mellom disse tre initiativ, idet de samme personer som var de «ubemidlede» i den nye markedsøkonomi, også var folkestyrets velgere og jury-systemets dommere.