Første dag på skolen etter en lang ferie – det vekker mange minner hos en som ikke lenger går på skolen når en følger en sjuåring som skal begynne i 2. klasse. Kanskje er det ikke akkurat min første skoledag jeg husker, men «skole etter ferie»-følelsen. Nye bøker, nye lærere, nye klær, fint vær og skolegården full av barn og voksne. Skoler er skoler uansett nye læreplaner og ny organisering. Det er tre damelærere, en av dem er sjefs-Frøken. En annen skal lære bort en ny sang. Den er altfor vanskelig, tenker jeg, men ungene halter med. De som skal si noe må rekke opp hånda. Noen glemmer det med en gang og prater i vei i munnen på Frøken. Carlos og Jonas sitter bakerst og lekesloss mens jentene på første rad og alle andre rader følger oppmerksomt med. Blitzen går når foreldrene avbilder de håpefulle. Klassen er full av barn med unorske navn, det er Fatima, Yousef, Marg, Lu og Joao. Men lærerne er lyse, norske ungjenter. I gamle dager var det også damelærere, men de var så mye eldre den gang og hadde forkle og briller. En liten gutt har bursdag så han får komme fram og alle synger bursdagssangen for han. Så spør Frøken om noen vil fortelle litt om hva de har gjort i ferien, og skrekk og gru tenker jeg, her kan det bli konkurranse om hvor mange som har sett Kaptein Sabeltann eller vært i Hellas. Kanskje ikke så farlig nå lenger når man kan kjøpe Sabeltann på video. Carlos rekker opp hånda og forteller han har vært med pappa på fisketur og fiskene var både mange og lange, og med ett er det flere hender i været som vil fortelle om fisketurer og badeturer og lignende utflukter i inn- og utland. Maria holder et lengre innlegg om en kattepus som forvillet seg inn i hagen og klatret opp i et tre og ikke kom ned igjen, mens Lea forteller om en løve hun møtte i Odalen. Gabriels onkel har en veldig rask motorsykkel som han har vært på tur med Voom-voom, forteller Gabriel. Siri vifter og vifter og får til slutt sagt at mormoren hennes er hjemme og lager bløtkake. Noen sitter med hånda oppe hele tida, men når de får ordet, har de glemt hva de skulle si. Frøken mottar alle fantastiske og realistiske beretninger med stoisk ro uten å trekke på smilebåndet. Kanskje er hun mer opptatt av å gjøre et godt inntrykk på foreldrene og at hun ikke skal glemme å gi alle beskjeder. Skolen er likevel annerledes enn i gamle dager for jeg kan ikke huske noe om at barn fortalte slike historier. Jeg minnes bare at vi skulle skrive stil om min første skoledag. Derimot husker jeg godt hvordan det var å møte en 9. klasse som ung lærervikar for første gang.