Til å begynne med syntes jeg at spalta «I god tro» av Helene Næss var interessant, men nå synes jeg at hun skriver for mye rart. Tirsdag 16. august påstår hun: «I dag bør ateister ikke lenger ukritisk skrike «mørkemann» ved synet av en troende». Men er ikke de store religionene nettopp standardisering av toskprat? Er ikke alle religiøse argumenter ugyldige? Hva er problemet med «fundamentalisme»?Og hvorfor villeder hun med å bruke ordet «tro» i to forskjellige betydninger i utsagnet «Troen på den maskuline, allmektige kjærlige og dømmende gud ble satt opp mot troen på at det er fornuften og rasjonaliteten som bør være menneskets rettesnor.» Bør man ikke kreve rasjonalitet, og hvordan skulle hun ellers kunne argumentere? Det første ordet «Troen» i sitatet burde ha vært Innbillingen eller Overtroen, hvilket er noe helt annet enn tro i sekulær forstand. Kristne bruker gjerne ordet tro for å lure seg selv, slik Næss bruker det i to forskjellige betydninger i en og samme setning. Selvsagt er det irrasjonelt å påstå at det er sant at et metafysisk fenomen eksisterer. Det er endog løgn å påstå at det eksisterer. Det er også løgn å hevde at en tror at det er sant. Det er ikke nødvendigvis irrasjonelt å bruke religion i sosiale spill, men det er uærlig. Det er ikke mer irrasjonelt å bruke religiøse symboler enn å bruke nissen som symbol, men vi bør vite hva vi gjør. Det er ikke sant at «Vi trenger gudsbilder som godtar at folk er forskjellige». Vi behøver gjentakelse av forklaringer som viser at religionene er grunnløs overtro. Det er feil strategi å innkludere religionene i skolen som om de var kunnskap. Vi må forklare hvorfor religionene ikke formidler kunnskap. Jeg forstår at religiøse innbillinger kan brukes som dop – som rødvin – og som skremsel og kontroll over andre mennesker. Slik har de en sosial funksjon. Men betraktet som tankesystemer, bør de avvises som det toskpratet de er.