Ivar Tronsmo skyter med hagle når han angriper Ågot Valle og undertegnede i Klassekampen 27. august. I sin iver etter å gjøre oss til museumsvoktere tillegger han oss meninger vi ikke har, og i alle de bekymringer han legger for dagen, har han dessverre helt underslått de tiltak Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) fremmer til omlegging av litteraturpolitikken. Selv synes han å være temmelig fattig på tiltak som bør settes inn som virkemidler i dagens situasjon. Om han da ikke mener at markedsliberalisering er det bøkene trenger. La oss først se på utgangspunktet for å foreslå de endringer vi mener er nødvendige. Det synes å være en utbredt oppfatning at det norske bokmarkedet er blitt mer og mer kommersialisert de siste årene, og at den nye bokavtalen øker konsentrasjonen omkring bestselgere enda noen hakk. Det er en nådeløs logikk i en slik utvikling: Når noen titler får all oppmerksomhet, vil det bli lite igjen til det øvrige. Det synes også å være en bred enighet om at når prisene slippes fri på lære- og fagbøker for høyere utdanning, vil deler av dette markedet falle sammen, fordi marginene her er små og konkurransekraften svak. Vi står overfor muligheten av å bli utkonkurrert av engelskspråklig faglitteratur. Stilt overfor en slik situasjon, føler vi oss kallet – ikke bare på vegne av forfatterne – men på vegne av mangfoldet i norsk bokoffentlighet og norsk språk til å se oss om etter botemidler. Veien blir da kort til de landene i Europa som har opplevd det samme trusselbildet, og som har funnet at den eneste måten å håndtere markedskreftene på, er å regulere i lovs form. Det må være bryet verdt å studere bakgrunnen for at land som Portugal, Spania, Italia, Hellas, Tyskland, Østerrike, Frankrike og Nederland har funnet det best å vedta fastprislover. Fastprislovene er kulturlover som fungerer som forsvarverk for landenes egne nasjonale kulturprodukter i et globalisert kulturvaremarked. Statslederne har sett at den frie konkurranse har en annen effekt på kulturprodukter enn på flyreiser og margarinvarer. Når store kulturnasjoner i hjertet av EU – til tross for en sterk tro på frihandel og fri konkurranse som hellige prinsipp for samfunnsutviklingen – likevel – på grunn av sine negative erfaringer med frikonkurransens utilstrekkelighet innenfor bokmarkedet – har innført en klar markedsregulering i lovs form, ja da må vi tro at dette må kunne fungere også i Norge. Vi har jo en bakgrunn i tilsvarende reguleringer, og disse landenes fastprislover er i og for seg ikke noe annet enn det vi selv klarte å håndtere i den norske bransjen i alle år fram til rundt år 2000. Fram til da var forleggere forleggere og bokhandlere bokhandlere, og alle var enige om at den faste bokpris fremmet den beste litteraturpolitikken. Dessverre overtok andre målestokker enn de litterære, og forlagssjefene blir konserndirektører uten magemål. Volum ble mantraet for Geir Mork og co. Den endelige bekreftelse på at det ble mer butikk enn kultur, fikk vi den dagen Trygve Hegnar ville bli med i pengegaloppen. Han så at det nå lå an til økonomisk profitt og ville gjerne overta Gyldendal. Vekk med stengsler og reguleringer, la oss konkurrere og tjene penger. Litterært mangfold har aldri interessert kapitalister av hegnartypen. Vi har advart mot monopoler og vi har advart mot oligopoler. Slike advarsler har ikke ført fram, ingen vil lytte, ikke forleggere og ikke politikere. Forleggerne har blinket til venstre og kjørt til høyre. Verbalt har de sin gitt støtte til fast bokpris, men de har handlet på en måte (oppkjøp av forlag og oppkjøp av bokhandler) som har, og det må de ha forstått, undergravd bransjens legitimitet. Politikerne har synes uinteresserte og overlatt spillet til Konkurransetilsynet og moderniseringsminister Morten Meyer. Sett i lys av denne konsentrasjon og vertikale integrasjon vi har fått i norsk bokbransje, må en fastprislov derfor inneholde klare restriksjoner på bruk av markedsmakt. Dette kan bare gjøres med å sette grenser for den integrasjon som har funnet sted. I dag kan de store – som eier både bokhandel og forlag – presse de mindre forlagene til å gi stadig større deler av bokkronen til bokhandlerleddet. Dette gagner ikke litteraturen, bare profittraten i konsernene. Når liberalistene har vunnet fram med sitt populistiske illusjonsmakeri om billige priser, har vi havnet i en situasjon som krever mottiltak. Å få til en lov vil kunne ta tid, og hva som vil skje vil avhenge av hvilke koster som kommer inn i de aktuelle departementer etter valget. Vi kan ikke sitte og vente på disse tunge prosessene, som det også er heftet mye usikkerhet med. Derfor har NFF lansert en litteraturpolitisk tiltaksliste som gir bedre vilkår for produksjon av faglitteratur. Innkjøpsordningen for sakprosa bør utvides til 150 titler når den gjøres permanent om noen år, det bør straks bevilges statlige arbeidsstipend til faglitterære forfattere og Norsk forfattersentrum bør inkludere formidling av faglitterære forfattere. I tillegg må produksjonstøtten til lærebøker for høyere utdanning heves til 15 millioner kroner i året. Dette vil kunne redusere noe av skaden som vil følge av friprissleppet. Meyer kaller oss gammelsosialister (Dagens Næringsliv 24. august), Hegnar mener vi er kravstore som ber om en investering på 45 millioner kroner (Finansavisen 26. august) og Tronsmo kaller oss maskinstormere. I sannhet opplever vi merkelige allianser i denne forvirringens tid. Mer enn før trenger vi god faglitteratur. Trond Andreassen er generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforeningKjell Lars Berge er leder i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening