Hvorfor har religionene fremdeles et så sterkt grep på mennesker i de fleste deler av verden? Og har de «intellektuelle» tatt for lett på religionenes utfordring? Noen kommentatorer mener det er snakk om mangel på kunnskap om religion, men spørsmålet blir da hva de mener med «religionskunnskap». I disse valgtider skjønner de fleste at man får fint lite «kunnskap» om norsk politikk ved bare å lese partienes valgbrosjyrer, men det er faktisk slik tradisjonell «religionskunnskap» har fungert: Den har vært basert på religionenes offisielle selvbilde, samt på en naiv forståelse av hvorfor og hvordan mennesker blir religiøse.