Kveld, Oslo, Norge, rundt 60 grader nord, seint august, 2005. Lummert, vind, snart et drag høst i lufta, jeg sitter imidlertid inne og ser på tv, ser orkanen Katrinas regnbyer rase vannrett gjennom folketomme og mørklagte gater i en by langt sør i USA, tenker tilbake til:Kveld, New Orleans, Louisiana, USA, rundt 30 grader nord, tidlig august, 2004. Lummert, ja, men ikke vind eller høst i lufta, derimot kvelende hett og stillestående, t-skjorta klistret seg til kroppen, jeg hadde kjøpt noe å spise, satt meg i en høy trapp over en liten plass der en kar forsøkte å tjene noen slanter på det mobile dukketeateret sitt. Hadde åpnet en fortune cookie jeg fikk med fra take away-stedet, husker at det var en lapp der, hva sto det?, hva skulle bringe meg lykke? Det har forsvunnet for meg. Jeg ser på regnet som pisker mot gata, kan det være den samme trappa, den samme plassen?, men det er ikke viktig, for jeg husker mer: Avisautomatene på gata, det kjølige hostellet, flaggene i den franske bydelen, ølet, skrålet, de tvilsomme stedene, hanen og hønene som gikk fritt på brosteinen i den lille parken, diktene jeg fant på biblioteket, den gode nyheten jeg fikk da jeg åpnet mailen og fikk vite at Kristin skulle ha barn, og ikke minst folka: Hvor er dere nå? Mannen som var så høflig at det tok ham en time å tigge penger av meg på parkbenken: Går det greit? Åttendeklassingene på ekskursjon til elva, de ville stemt Bush hvis de hadde kunnet: Går det greit? Jenta bak resepsjonen på hostellet, hun flørta med meg: Går det greit? Holder dere ut? Jeg ser og ser, men regnet er for tett, vinden for hard, kvelden for dunkel, det legger seg tynn film, spredte regndråper på kamera, mellom meg og trappa. Det kan være den samme trappa. Og det kunne ha vært den samme trappa. Har jeg lykke igjen, vær så god, dere får den.