Vi står i skogen ved tjernet og fisker, og jeg skjønner at jeg egentlig kunne blitt Sør-Amerika-junkie, jeg også. Det er skremmende, for jeg har alltid næret en dyp skepsis til folk som har vært i Mexico og Bolivia og kommet hjem med smykker og spanske x-er fra nedi halsen. Men dette krever litt forhistorie: Jeg har en gammel radio-kassettspiller, dobbeltdekker. Den hjelper meg gjennom den huslige sysselen jeg hater mest: Oppvask. De siste tjueåtte gangene jeg har vasket opp, har jeg hørt på den samme kassetten: Også det en dobbeltdekker, husker du dem, de gamle dobbeltkassettene? I haugen av glass og skittent bestikk trøster jeg meg med Neil Youngs dobbeltplate «Weld». Gitt ut i 93 (94?), et epos mot den første Gulfkrigen, Neil er på sitt mest støyfikserte på denne turneen, med bomber, tornadoer og en drøss hylende gitarer. Det er vakkert. Og det vakreste er versjonen av «Cortez the killer», om den spanske conquistador Cortez, som drar over sjøen: «He came dancing across the water/with his gallions and guns/looking for a new world/and that palace in the sun». Og på stranda står høvdingen Montezuma, omgitt av sine undersåtter «dressed in many colors/for that angry god to see». Og jeg klarer aldri å skjønne hva slags indianer han var, Montezuma, men nå får jeg vite det, han var azteker, jeg har alltid trodd han var maya, men nå jeg lærer masse, blant annet at indianerne i Meso-Amerika hadde en felles fryktforestilling om en gud som skulle komme i en slange over havet fra øst, og det er selvsagt denne sinte guden Young snakker om, og det er Montezuma, og brikkene faller på plass, faller på plass, så fort og voldsomt at jeg får lyst til å reise dit, forstå det, se det, lære det. Skremmende, skremmende. Og litt fint.