Barn kommer ikke med bruksanvisning. Likevel kan vordende foreldre velge i et stort utvalg rådgivningsbøker. Klassikeren «Barnet. Sunn fornuft i barnestell og oppdragelse» er ifølge forlaget verdens mest solgte bok etter Bibelen. Den var også den første i sin sjanger da den kom ut i 1946. Siden har denne typen litteratur utviklet seg en del. Blant annet forandrer fars rolle seg fra den litt distanserte mannen med hatt og dokumentmappe, som først og fremst er familiens hovedforsørger, til faren som aktivt tar ansvar for barnestellet. Han skifter bleie, ikke for å utvikle seg selv, men fordi bleia er våt. I det nye Tidsskrift for kjønnsforskning har Ellen Andenæs analysert tre toneangivende forfattere i barnestell-sjangeren: Benjamin Spock, som i sin tid ga ut «Barnet»; Anna Wahlgren, som på 1980-tallet ga ut «Barneboka»; og Eivind Blikstad, som gjorde bleieskiftarbeid maskulint gjennom bøkene «Når menn blir fedre» og «Heimevernet» på 1990-tallet. Til tross for utviklingen mot en mer likestilt barneomsorg i sjangeren, unngår bøkene å reflektere over visse samfunnstrekk. De tar for eksempel ikke inn over seg at parforholdet i stadig større grad er på vei ut som livslang relasjon og ramme for barnas oppvekst. Flere og flere barn vokser opp med foreldre som samarbeider, men som ikke bor sammen, og de forholder seg til flere voksenpersoner og parallelle husholdninger. Rådgivningsbøkene er beregnet på et middelklassepublikum og er «overveldende heteronormative», skriver Andenæs. Den heterofile familierammen tas som en selvfølge i så stor grad, at alternativet ikke engang reflekteres over.