Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Å mene det man blåser

Ole-Martin Ihle20. august 2005

I helga gjester cooljazz-saksofonisten Lee Konitz Oslo. En eksponent for jazzens mest apolitiske og minst levedyktige sjangre, skriver Ole-Martin Ihle.

Da Charlie Parker gjestet Paris på begynnelsen av 50-tallet ventet celebert selskap. Filosofen Jean Paul Sartre var Bird-fan på sin hals og hadde ordnet det dit hen at han skulle få møte den legendariske saksofonisten etter konserten. Da de to ble introdusert for hverandre rakte Sartre frem hånden: «I am Seaun Paul Sartre». Charlie Parker, som ikke hadde den fjerneste anelse om hvem denne mannen var, tok høflig hånden til den franske eksistensialisten og svarte: «Nice to meet you man. I dig the way you blow».Siden 50-tallet har hvite intellektuelle utgjort svarte jazzmusikeres kjernepublikum. Interessen har aldri vært gjengjeldt. Der intelligentsiaen har vent seg mot kunsten for inspirasjon har jazzmusikerne hentet sin fra samfunnet rundt seg: «No bar of coloured jazz has ever made sense to those who do not understand the Negro's reaction to oppression» skrev E.J. Hobsbawm i 1961, en av få hvite intellektuelle som har fremmet slike kjettertanker. Blant dette sjiktet har nemlig jazzmusikk nødig blitt tilkjent noen form for politisk verdi. Et typisk eksempel er den tidligere profilerte jazzskribenten Ira Gitler, som i en diskusjon i Down Beat på 60-tallet nektet for at beboprevolusjonen hadde noen sosiale implikasjoner.

Monarkiets forvitring

Haavard Klevstad Balsvik20. august 2005

Et borgerliggjort «kongehus» med tilfeldige medlemmer uten viktige slektslinjer er ingen grobunn for historisk symbolkraft.

Den royale historie har sin ubrutte linje fra faraoisk Egypt via det makedonske imperium, Romerrike og Bysantium til kongemaktens Europa. De europeiske monarkier har representert rike nasjonale og kulturelle tradisjoner med mange kloke og dyktige statsledere. Da Norge for hundre år siden valgte prins Carl av Danmark til konge, var hele Europa med Russland monarkisk, bortsett fra Frankrike. Men nettopp «ånden fra den franske revolusjon» gjorde at selv republikanere som Nansen og Bjørnson agiterte offentlig for valg av monarkiet, som ville berolige stormaktene og lettere skape aksept for Norge som selvstendig stat. Republikanske tankeganger ble oppfattet som opprørsk og farlig for den europeiske statsorden. I dag er kongemakten avskrellet og de royale hus forsøkes vedlikeholdt som symbolinstitusjoner for de siste ti store og små fyrste- og kongedømmer i Europa.

Dikt med nyhetsverdi

Karin Haugen20. august 2005

Den amerikanske poeten Juliana Spahr gjester Norge med en diktsamling som iherdig registrerer verdensnyhetene.

Da forfatter Axel Jensen døde, arrangerte litteraturstudentene på Universitetet i Oslo et lite minnebord: Et avisutklipp av Jensen ble flankert av telys, og slik behørig markert. Nå er Jensens poesifestival gjenoppstått, i det minste i navnet: Forfatteren arrangerte Oslo Poesifestival i 1985 og 1986, og i år har hovedstaden igjen fått sin poesifest. Dagens program byr på mange internasjonale og særlig skandinaviske navn, men også engelskspråklige gjester. Klassekampen møter den amerikanske poeten og tidsskriftredaktøren Juliana Spahr for å snakke om lyrikk og verdensnyhetene. For i hennes siste bok, «This connection of everyone with lungs», har hun skrevet ett dikt om 11. September, og ett hvor spesielt Irak spiller en sentral rolle.