Den siste dagen i ferien sitter jeg, har nettopp avsluttet et hav av selvpålagte ryddeprosjekter i forbindelse med avreisen, og puster ut, i varmen, nede ved vannkanten. Det er blikk stille og rolig, et speil av vann foran meg, men roen som omgir meg gjør meg bare amper fordi jeg skal reise, reise vekk fra dette stedet som kunne og skulle ha gitt meg ro, en ro jeg likevel ikke fant i løpet av denne alt for korte ferien. Paradiset har vært rundt meg på alle kanter i tre uker, men jeg har aldri klart å gå inn helt inn i det. Hadde det ikke vært for at varmen tvang meg til det noen ganger, hadde jeg måttet bestemme meg for å prøve å slappe av. Den gode, gamle følelsen av uendelighet, den som folkeskolens tremåneders ferier en gang ga, som en umåtelig blomstrende sommereng, finner jeg ikke snev av lenger. Ikke engang i forkorta versjon. Jobben er bare noen timer unna.