På tide å skrive om fadern. Han har nemlig fått seg en hobby som han er blitt glad i, som det heter i sangen. Fadern, den arketypiske sosialdemokraten som konsekvent handler på Coop, har begynt å spille golf, eller terrengkrokkert, som gamle Eggen sier. Og ikke bare det: Han er helt frelst. Han klarer ikke å sitte i ro lenger. Han lengter til greenen. Og når han ikke går sine runder der oppe på Fossem, sitter han hjemme og doserer om birdie, bogey, driver og alle disse herlige anglisismene som golfsporten er så full av. Nå er undertegnende antinasjonalist og gir blanke jonatan i språklig puritanisme, men alle uttrykkene i golf forekommer meg å være i overkant patetiske (ops! ny anglisisme!).Uansett: fadern er helfrelst, og hva forteller det om Norge? Vettafan, men noe må det bety. Golf var tidligere sett på som et overklassefenomen, og i Norge hadde vi som kjent knapt en slik klasse før Willoch slapp markedene løs for litt over tjue år siden. Så «før» var det bare en håndfull klyser fra Montebello som innimellom tennis-klaskingen slo litt golf der oppe på Bågstad. Nå, derimot, går horder av halvtykke menn med lesevegring og overdreven sportsinteresse rundt omkring på tidligere pløyd mark og forsøker febrilsk å få ned handikappet sitt. Golf er blitt folkeforlystning og det er jo helt greit det. Det ser da ut til at de liker det. På Grorud, for eksempel, selve antitesen til Bogstad i Oslo, rusler de rundt, så fine i tøyet så, og koser seg der oppe på golfbanen på Vestli. Jeg synes det er nydelig. Kjeften på deg, Lundteigen, som klager over at golfbaner erstatter matjord. De er pene, banene, og folk trives. De er ute i frisk luft. De går. Snakker. Diskuterer. Kanskje tv-kanalene taper seere. Glimrende. Spill golf! Øv på svingen! Og jeg? Jeg kan aldri tenke meg å prøve en gang. Eh, jo: jeg har prøvd. Men traff knapt ballen. Møkkasport.