Om sommeren, høsten, vinteren og våren hender det at noen og enhver havner på veien. Ut på tur, kanskje Harry til Sverige, eller i retning av et slektsstevne, for eksempel, muligens midt i landet. Opp daler og over fjellvidder, langs fjorder eller gjennom gylne kornåkre. Eventuelt med utsikt til endeløse rader med rødmende jordbærplanter. Sjøl syns jeg det er mindre stas å befinne meg på vei enn på skinner eller helst på kjøl. Jeg veit at andre er uenige med meg akkurat på det punktet, og mine egne idiosynkrasier er uinteressante i denne sammenhengen, siden dette handler om vei. Veier fører fra der til her, de binder landsdeler sammen, men de kan også være fluktruter. Veier kan fjerne oss fra hverandre. De kan også være faen så risikable å ferdes på. Derfor veit jeg at det også fins mange som deler mitt syn på veitransport. Men hva kan en gjøre, hvis ruta går lang opp i fjellheimen for eksempel, som på de trakter jeg oppholder meg ligger uendelig fjernt fra bane og kai? Fest bilbeltet, prøv å finne inspirasjon i landskapene som forsvinner bak deg. Se på lyskransen over neste fjellovergang. Kikk ned i brusende elver.
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Mammaplage?
I spalten signert i klassekampen lørdag 30. juli har Helle Vaagland en tekst med overskriften «Den store ammeplagen». Her beskriver hun hvilke lidelser fullamming av et barn innebærer og beskriver Gro Nylander og helsemyndighetene som ammehysterikere og avslutter med å presentere amming som en uforenelig motsetning til kvinners selvstendighet. Hele tiden mens jeg leser Vaaglands innlegg sitter jeg med en følelse av at det er ikke ammingen som er problemet- det er noe annet, noe som ligger dypere enn spørsmålet om pupp eller flaske.