Det bølger rundt noen av de rød-grønnes utenrikspolitiske posisjoner i hovedstadens aviser. Thorbjørn Jagland har vært ute i Dagsavisen med hva han mener om SVs utenrikspolitiske posisjoner, om oljefond til sultkriser, krigen i Afghanistan og hvilket forhold vi skal ha til våre «tradisjonelle allierte». Jagland mener det rød-grønne alternativet er noe uklart på disse punktene og at det kan lønne seg å diskutere dem litt nærmere før valget For en gangs skyld er vi enig. En krusning vi gjerne skulle sett det ble mer bølger av er Arbeiderpartiets syn på den sittende regjeringens bistandspolitikk. Som kjent handler det ikke om hvor mye du gir, men hvordan du gir det. Jens Stoltenberg ga de unge håpefulle på Utøya en kort oppsummering lørdag; støtt de fattiges krav i internasjonale forhandlinger, trekk alle krav som går ut på å privatisere velferdsgoder – som de krav blant annet Norge har stilt ovefor fattige land i Gats-forhandlingene – og trekk støtten til institiusjoner som fremmer slike krav. Stoltenberg befester dermed noen av punktene i Arbeiderpartiets program der det blant annet heter at «Norsk bistand bør ikke kanaliseres gjennom institusjoner og programmer som krever privatisering og en liberalistisk, økonomisk politikk. (...) Vi må ha mer politisk styring med penger som gis gjennom internasjonale organer». Internasjonale organer sikter her til Verdensbanken, den absolutte vinneren av Norges økte bistandsbudsjetter i inneværenede periode. Klassekampen kunne tidligere i sommer vise hvordan støtten til Verdensbanken og de tre regionale utviklingsbankene har økt med 150 prosent siden 2000.Mener Arbeiderpartiet virkelig det som står i partiprogramet betyr dette at en ikke ubetydelig del av bistandsbudsjettet skal utfases til fordel for FN og bilateral bistand. Og det klarer vel alle de tre partiene som kaller seg rød-grønne å være enige om.