Jeg tar til etterretning at Bjørgulv Braanen fortsatt mener at Sovjet på 1970-80-tallet stod for en aggressiv stormaktspolitikk og at det også var riktig av ml-bevegelsen å mobilisere mot denne (Klassekampen 26. juli). Jeg ser at det ikke var belegg for å antyde at han i lederartikkelen 6. juli forfektet at Sovjet generelt var et «snilt lam» i denne perioden – det gjaldt bare i forhold til Vest-Europa. Men det er vel visse problemer med en slik to-Sovjet-modell? Strategien til både Sovjet og USA i denne perioden var jo å holde på status-quo i Europa, basert på Jalta-avtalen med mer etter 2. verdenskrig. Framrykkinger for å endre på det globale styrkeforholdet skjedde gjennom å vinne posisjoner i «periferien» – og her var det Sovjet som var på offensiven, da USA og de andre vestlige stormaktene jo hadde «vært der før» og streva med å bevare sine posisjoner trass i den formelle avkoloniseringa som fant sted. Men detente-politikken til begge supermaktene i Europa kan vanskelig forstås som at Europa var unndratt den globale rivaliseringa (og jeg insinuerer heller ikke at Braanen mente/mener dette). Grepet om posisjonene i Europa var et «must» for begge. Den faktiske styrkeoppbyggingen her ville også gjort kontinentet til en sentral slagmark hvis det brøt ut en total-konfrontasjon mellom de to. Derfor blir det snevert å sette merkelappen «utelukkende defensiv» på Warszawa-pakten, like lite som det ville være å gitt Nato samme karakteristikken. Ut i fra dette oppfatta jeg Braanens 6. juli-betraktninger som å målbære analysene til de på dagens venstreside som nå, i kjølvannet av USAs inntog i Afghanistan, Irak osv, vil rehabilitere datidens sosialimperialisme. Braanen bruker jo den danske DIIS-rapporten til å presentere det nærmest som et faktum at ml-partiene og høyresiden tok feil i vurderinga av Sovjets trussel mot Vest-Europa på 1970-80-tallet. Det blir vanskelig å lese lederen som at han bare gjør «et forsøk på å gi en ganske nøktern beskrivelse av de faktiske forhold», når han heller ikke brydde seg med å nevne de store begrensningene DIIS-rapporten hadde i sitt bakgrunnsmateriale. I sitt svar 26. juli siterer han riktignok utredningsrapportens «Ut fra det foreliggende materiale…», men uten å signalisere om det får noen betydning for egen vurdering av holdbarheten til den konklusjonen han presenterte som et faktum. Kanskje var skulderhøyden noe høy når jeg insinuerte at Braanen bevisst brukte presentasjonen av DIIS-rapporten til «ml-bashing». Men saklig sett brukte han jo anledningen til å oppsummere at ml-bevegelsen tok feil i vurderingen av Sovjets trussel mot oss i Vest-Europa, i motsetning til den øvrige venstresida. Og slår samtidig ml-bevegelsen i hartkorn med høyresida, til tross for at han veit at AKP (ml) hadde et grunnlag for Sovjet-motstanden som avgrenset seg fra kompaniskap med USA. Hva var ellers det politiske budskapet i lederen din, Braanen?