Det raudnar over Georgia i sør. Ikkje berre der, forresten, men resten av himmelen også, raudnar. Men litt seinare, når stjernene sleppes laus, glimtar det over Tsjetsjenia i aust. Så kjem torebraka, nye lyn, nye brak, det kunne vore bombar og krigen, men det er lyn, som lyser opp heile verda og vi ser det ovanifrå. 3700 meter over havet sør i Russland står vi og freistar sjå ned bak fjella, kva er det som skjer der borte, og vi kviskrar kvifor? Vi torer ikkje spørje høgt. Ein fortel at han nær vart slegen i hel på ein bar i St. Petersburg då han spurde kvifor ikkje menneskeretttane gjeld for tsjetjenarane. Og natta forsvinn over i morgon. Vi skal høgare. Vi pustar på ein vulkan, kjærteiknar dronninga i Kaukasus, føtene våre mot den mjølkekvite huda hennar. Toppen er to snøkvite bryst som knoppar seg mot himmelen. Elbrus er høgast i Europa, 5642 meter over havet. Rundt seg har ho heile hoffet sitt, spisse fjell frå det Kaspiske hav til Svartehavet. Dei ser alt, ho ser alt. Og vi har akklimatisert, tråkka gjennom prestekragar og forglemmegei på nesten 3000 meter, sommarfuglar har flaksa over isbreane, medan vi har øva oss på utgliding, bremsing med isøksa. Vi pustar djupe drag med tynn luft ned i lungene. Elbrus is not a joke, fekk vi høyre, tre har døydd hittil i år på dette fjellet, sju i fjor. Ikkje noko mot Tsjetjenia. Putin har greidd det. Fått den jamne russar til å hate dette folket og let som om krigen mot terror er det same som å slakte tsjetjenarar. Resten av Kaukasus skjelv i buksene, du bør ikkje vere frå desse regionane vil du ha jobb no, ikkje ha mørkare skjeggstubbar eller større skaut. Han som nær vart slegen i hel kviskrar: Rasisme. I ei russisk avis les vi at det har komme eit tog med tsjetjenarar, «Friendship Train», til Moskva. Dei speler teater og musikk, og skal vitje over 20 russiske regionar. Målet er «promoting the image of a gentler, friendler Chechnya» – og er sponsa av det offentlege. Vi har god tid til å tenkje at det er ei merkeleg verd, inni hetta, bak brillene, vi rører oss sakte oppover, med stegjern på. Og vi døyr ikkje, vi løfter hendene på toppen av Europa like etter soloppgang, sender smil, slurpar sjampanje. Svimlar. journalist
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Portrett av et land i sult
Den største landeplagen for et av verdens fattigste land er imperialismen. Hvordan er portrettet av Niger?
«Gresshoppesvermene har gjort langtidsskader på viktige jordbruksstrøk og beitemarker i Afrika,» skrev Klassekampen 6. desember i fjor. Det var en oppfølging av oppslaget 14. oktober om hvordan gresshoppene hadde spredd seg fra Mauretania i vest til grensa mellom Tsjad og Darfur i Sudan i øst, fra Marokko i nord til Burkina Faso i sør.
Tilbake til klaveret og kroppen
Egil Baumann
Musikk som ikke aktiviserer kroppen er på en måte bare halvparten av musikken
Da jeg i sommer syklet gjennom et finere villastrøk i Bærum, på vei til en solfylt dag på stranda, hørte jeg plutselig klavermusikk av Robert Schumann (1810 – 1856). Ut av en åpen hagedør strømmet de tonene som til sammen utgjør et av hans mest kjente stykker, «Träumerei». Og det ble spilt «live», åpenbart av en amatør. Dette stykket, som inngår i syklusen «Kinderszenen», har tusenvis av pianoelever fingret seg gjennom, og er vel det vi før kalte salongmusikk (et uttrykk brukt første gang av Schumann), men som i dag kalles sviske, eller kanskje til og med låt. Det er et stykke som er rimelig enkelt å spille og det signaliserer gammeldags borgelig dannelse. «Klaveret er i hele sitt musikalske vesen det borgelige hjems instrument», skrev sosiologen Max Weber. Og, kunne vi tilføye, først og fremst kvinnenes instrument. Et hjem uten et klaver, var ikke noe dannet hjem og en kvinne som ikke kunne spille klaver, ingen dannet kvinne. Derfor er da også litteraturen på 1800-tallet full av spillende kvinnelige hovedpersoner, for ikke å snakke om malerkunsten. Og det er innenfor denne intime, kvinnelige klavertradisjonen at deler av Schumanns klavermusikk kom til å utgjøre en viktig del av repertoaret. Det vil si de kortere stykkene med titler som «Träumerei», «Des Abends», «Träumes Wirren», «In der Nacht» og «Einsame Blumen». (Dette er selvsagt bare den ene delen av historien om klaveret. Den andre delen er klaveret som det store konsertinstrumentet der den utadvente virtuosen som for eksempel Liszt, spilte for store tilhørerskarer – som en slags datidens Bono.) Det er den intime klavertradisjonen som den franske litteraturteoretikeren og Schumannelskeren Roland Barthes (1915-1980) tar tak i. Han har skrevet flere essays om Schumann der han setter det å spille Schumann opp som en motsetning til musikkindustrien (radio, TV, plater etc.), der lytteren blir omgjort til en passiv mottaker. Ja, Schumann er for Barthes en av de få komponistene som er bedre når man spiller ham selv, nesten uansett hvor dårlig man spiller, enn når man lytter til andre som spiller ham, enten det nå er på konsert eller på cd. Schumann hyller med andre ord amatøren som spiller selv, og som ikke har ambisjoner om å erobre verden med Beethoven og Liszt, men som bare spiller ut ifra glede og lyst ved selve musiseringen. Musikken er nemlig noe langt mer enn bare for ørene og intellektet, slik det blir når vi lytter til for eksempel til en plateinnspilling. Den er for kroppen også.Musikk som ikke aktiviserer kroppen er på en måte bare halvparten av musikken. «Musikken blir til så snart kroppen vender tilbake til den – eller mer presist: så snart kroppen føres tilbake til musikken av musikken selv», skriver Barthes. Denne kroppsfølelsen blir aktivisert når man spiller selv – men spesielt når man spiller Schumann, på grunn av hans særegne rytmikk og melodiføring. Men også, tror jeg, fordi hans klavermusikk ikke bare er komponert for klaver, men også for ti fingre og to føtter. For ofte må pianisten bruke fingrene på uvante måter for og omgjøre notene til musikk. Dermed blir kroppen mer nærværende idet den yter mer motstand i utøvelsen enn i stykker som er langt mer pianistisk anlagt, det vil si stykker der musikken ligger «mer i fingrene». Også føttene må med fordi pedalene rent klanglig er meget vesentlig hos Schumann. Han er derfor en av de første som noterer pedalbruken inn i notene. (Dette er noe jeg nok dessverre har lest meg til hos den danske komponisten Karl Aage Rasmussen. Jeg har altså ikke kjent det på kroppen idet min manglende klaverteknikk forhindrer meg i å spille selv de enkleste stykkene av Schumann, udannet som jeg er.) I tillegg har Schumanns klavermusikk den bestemte kvalieteten, skriver Barthes, at den gir inntrykk av å være komponert til bare én person, det vil si den personen som spiller den. Derfor kan amatøren med full rett si at «den sanne Schumannpianist – det er jeg», der hun sitter en varm sommerdag i 2005 og lar Schumanns «Träumerei» flyte utover villahagene i Bærum.