Det høres kanskje merkelig ut, men på tross av flere hundre år med medisinsk og biologisk forskning, er det fremdeles mye vi ikke vet om det viktigste av alt: oss selv. Og da snakker jeg ikke engang om sjelens bunnløse dyp, men om noe så prosaisk som vår egen kropp. Det er faktisk først i de aller siste årene at vi har begynt å skjønne litt av de prosessene som holder oss i gang. Det er først nå vi begynner å få grep på de grunnleggende mekanismene i og mellom cellene, de som regulerer og driver det mest komplekse maskineriet vi kjenner til: menneskets kropp (inkludert hjernen, som gjør nettopp mennesket litt mer komplekst enn andre organismer).Det er på celle- og molekylnivå at det virkelig begynner å bli intrikat. Ikke bare fordi det er så mange ulike proteiner og andre molekyler som er i sving, men fordi disse ofte virker sammen på så finurlige måter. Disse biokjemiske stoffene har ofte en eldgammel evolusjonær historie, og ett stoff kan ha fått en helt ny funksjon i mennesket i forhold til sin opprinnelige. Spesielt interessante i så måte er hormoner og andre signalstoffer. Hormonet thyroxin, som i mennesket styrer stoffskiftet, styrer metamorfosen hos amfibier: Slipper du en thyroxin-tablett opp i en skål med rumpetroll, utvikler de seg øyeblikkelig til frosk. Denne «flerbruksfunksjonen» kan man også finne eksempler på innen samme kropp – som menneskekroppen. Og dette kan skape problemer når vi vil prøve å regulere nivåer av ulike hormoner.